Det okkuperte Libanon

Rana Issa

Rana Issa

Assistant professor i AUB og medgrunnlegger av SPACE

Oversatt fra arabisk av Linn Blomkvist

Photo: Twitter

Byen vår eksploderte, og lærdommen vi sitter igjen med er det vi visste så godt fra før: Det politiske lederskapet dreper oss, og å bli kvitt dem er vårt eneste håp i livet.
 

Libanon var aldri et land jeg kunne høre til. Siden barndommen har landet mitt lært meg å forvente katastrofer og forbrytelser som våre politikere og beslutningstakere står bak. Da jeg bestemte meg for å vende tilbake til Beirut fra Norge i 2017, drømte jeg om en kollektiv kraft til å skyve politikerne til side. Jeg ville bidra til å skape et parallelt samfunn som hindrer politikerne fra å kontrollere våre liv.

Det var en naiv drøm. Katastrofene i Libanon tar aldri slutt. Statlig vold tar ikke slutt og blir formidlet av partiske mediekanaler.

Revolusjonen som brøt ut i Libanon 17 oktober 2019 var lærerik. Jeg lærte at sekterisme i Libanon i grunnen ikke er noe annet enn et verktøy for å monopolisere rikdom, rane folket og privatisere politikken. Jeg lærte at Libanon ikke er vårt, fordi det finnes noen som okkuperer oss, akkurat slik vi ble okkupert og frarøvet våre hjem da partimilitsene herjet landet under borgerkrigen. 

I dag er vi okkupert av en kolonimakt som ikke skiller seg fra den israelske okkupasjon i annet enn ord. Vi har ikke noe felles språk mellom oss og dem. Hver dag ser vi dem i de partiske mediene, der de prater meningsløst i et forsøk på å begrunne den lokale okkupasjonen av libaneserne.

Vi er under okkupasjon uten å innse det, og vi fortsetter å spørre oss hvor staten blir av. Det finnes ingen stat her, foruten kolonisten. Det finnes ingen frihet eller noe anstendig liv for oss her. De godene finnes kun for kolonisten, hans sønner og deres medsammensvorne. De dreper oss slik Bashar al-Assad drepte det syriske folket. De trykker oss ned slik at det blir enklere å utnytte oss. De vil at vi skal være fattige slik at de kan herske over oss på billigst mulig måte.

Vi trodde vi kunne legge dem bak oss for å gjøre livene våre enklere. Vi pleide å tro at vi kunne bestemme våre egne skjebner:
Ingen elektrisitet? Det finnes aggregat.
Ingen drikkevann? Vi kjøper flaskevann.
Beiruts kystlinje stjeles og privatiseres? Ingen problem, vi har kystbyene Batrun og Tyr der vi kan være gratis.
Ingen jobb? Vi bruker wasta og korrupte nettverk.
Ingen helsesystem? Vi drikker te på salvie og andre urter.

Vi trodde vi kunne lure dem ved å fortsette å leve livene våre. Det vi mistet: vår evne til selvbedrag. Vi har ikke flere triks. Vi går til konfrontasjon og drømmer om å plukke ut øynene deres.

Revolusjonen vår vekket noe dypt i vår bevissthet. Den som ser revolusjonen som et konsept bestående av profitt og tap har ikke skjønt hva revolusjonen egentlig handler om. Det var revolusjonen som tydeliggjorde den koloniale naturen bak vårt politiske system, og det var den som for første gang siden borgerkrigen forklarte oss våre politiske rettigheter og kollektive verdier. 

Vi er ikke en føniks som venter på å reise oss fra asken, vi er en skadd okse og vi skal ta hevn.

Det var revolusjonen som tillot oss å blotte våre sorger for hverandre, og det var revolusjonen som ga oss et snev av verdighet der vi stod, foran våre barn og våre familier. Revolusjonen har ikke dødd ut, den er ikke bygd på prinsipper om profitt og tap, og kan derfor ikke dø ut. Revolusjonens funksjon er noe annet, og den funksjonen er fortsatt der, uansett om folket forlater gatene. Denne funksjonen tar heller ikke slutt, selv om flere av oss drar til utlandet for å kunne brødfø våre familier som er igjen i Libanon.

Og der er vi i dag. De har sprengt hovedstaden og havnen vår. De har ødelagt våre liv, og det er ingen vei tilbake. De dreper oss og de dreper byen vår, mens de sitter igjen uten en eneste skramme. De er beskyttet, mens vi er nakne. De stjeler våre stemmer i en mislykket forestilling for det internasjonale samfunnet, men vi gjør opprør mot dem og mot deres forbrytelser.

Vi er ikke en føniks som venter på å reise oss fra asken, vi er en skadd okse og vi skal ta hevn.