Covid-19 i Syria

Osama Shaheen

Osama Shaheen

Masterstudent og flyktning

Grunnen til at jeg skrevet artikkelen var at helsedirektør i Idlib, Monzer Al Khalid, deltok i en panelsamtale i regi av SPACE i Oslo den 3. april 2020, og i slutten av samtalen han ba oss syrere som bor på forskjellige steder i verden til å fortelle hva skjer i Idlib.
 

Idlib, ingen steder trygge

En million mennesker fordrevet, bombede sykehus, barn tvunget på flukt fra hjemmene sine, verdenssamfunnet tilsynelatende likegyldig. Idlib er under beleiring og i humanitær krise. Spredning av koronaviruset kan få katastrofale følger i den ruinerte regionen, og den internasjonale responsen er ukevis på etterskudd.
 

Livet i Idlib før Covid-19

Allerede før koronautbruddet må situasjonen i Idlib sies å være blant verdens verste humanitære kriser. 70 sykehus har vært nødt til å stenge etter gjentatte, målrettede angrep. Bombene gjør ikke forskjell på militære og sivile, og har tvunget masser av barnefamilier på flukt fra slagmarken.
 
Organisasjonen OPCW har nylig utgitt en rapport som viser at Assad-regimet brukte kjemiske våpen mot befolkningen i Idlib i 2017. Nå lever byen i en ustabil våpenvile mellom det syriske regimet, opprørsstyrkene og den tyrkiske hæren. Den nordsyriske provinsen er nå siste skanse for styrkene som opponerer mot president Bashar al-Assad.
 
I 2011 hadde regionen 1.5 millioner innbyggere. FN anslår at over 3 millioner bor i Idlib i dag, hvorav svært mange har vært nødt til å flykte fra hjemmene sine flere ganger. Over halvparten er barn, mange kvinner er blitt enker. Folk kommer fra de omliggende regionene Aleppo, Øst-Ghouta, Homs og Daraa, områder som ble overgitt til regimet etter militære nederlag. Deretter ble titusener av mennesker, både sivile og stridende, sendt til Idlib med buss. Ifølge FN kan så mange som 900 000 være drevet på flukt siden konflikten eskalerte i desember. Nå bor de i overfylte telt, tett i tett på grensen mellom Syria og Tyrkia. Ifølge Amnesty er flere enn 80% av de fordrevne kvinner og barn. Blant de øvrige mennene har mange høy alder, funksjonshemming eller andre risikofaktorer.
 

Hvilke konsekvenser kan Covid-19 få for Idlib?

Ni år med krig har hatt en katastrofalt ødeleggende effekt på sivilbefolkningens helse, og har svekket deres immunforsvar. Krigshandlinger, kjemiske angrep, under- eller feilernæring og ekstrem fattigdom har utvilsomt beredt grunnen for de underliggende helsevanskene som gjør at COVID-19 får dødelig utfall.
Folk er tvunget til å brenne plast, gummisåler og annet avfall for varme, og slipper slik ut skadelige stoffer i luften i sitt nærområde. Støv og fragmenter fra vedvarende angrep fra både Russland og det syriske regimet gir ytterligere luftveisproblemer.
 
Idlib er avhengig av internasjonal hjelp og donorer for å skaffe medisiner og hygieneprodukter. Lokale helsemynidgheter advarere om at hundre tusen mennesker kan dø i nordvestlige Syria hvis de ikke får forsyningene og utstyret de trenger.
 
Helsedirektør i Idlib, Monzer Al Khalid, deltok i en panelsamtale i regi av SPACE den 3. april 2020. Han fortalte at regionen, med 3.5 millioner innbyggere, har 105 intensivsenger og 47 respiratorer. Det er seks hundre tilgjengelige koronatester tilgjengelig, og kun ett laboratorium som er i stand til å analysere testene. Det er 600 leger i den nordlige regionen, noes om tilsvarer 1.4 leger per 10 000 innbyggere.
 
Ahlam Al Rashhed, som er en aktivist i nordvestlige Syria, deltok også i panelet. Hun fortalte om utfordringer knyttet til å iverksette preventive tiltak. Det finnes ikke rennende vann i leirene, og et dusin mennesker kan dele samme telt. Hun la til at «mange som har opplevd fordrivelse, død og ødeleggelse ser rett og slett ikke viruset som en trussel».
 

Hvordan forholder Verdens helseorganisasjon seg til Idlib?

Helt sentralt i bekjempelsen av viruset er å teste så mange som mulig, men det var ikke før i slutten av mars at WHO sendte de første 300 testene til Idlib. «Nordvestlige Syria er ikke et land», uttalte en talsperson for WHOs sør-tyrkiske kontor.
 
Verdens helseorganisasjon har i samråd med myndighetene i Idlib, lagd en plan for å skape 28 isolasjonsenheter og tre nye avdelinger for covid-pasienter. Planen har et budsjett på 34 millioner dollar, men så langt har lite skjedd i Idlib. Tretti respiratorer sitter fast i Tyrkia, i påvente av budsjettgodkjenning. WHO har sendt til sammen 5900 test-sett til Idlib, som rasjoneres strengt og bare brukes i spesielle tilfeller. Donorer har reagert sent, og det har så langt ikke blitt etablert noe nødhjelpsfond for regionen.
 
I et åpent brev til FN omtalte helsedirektør al-Khalil WHOs plan som «bare ord på et papir», og anklagde FN for diskriminering. «Selv om nordvestlige Syria ikke er en egen stat, er innbyggerne syriske borgere. Først og fremst er de mennesker, og fortjener tilstrekkelig hjelp». Al-Khalil fortalte at han har behandlet ofre for kjemiske angrep, og vært nødt til å gjøre avgjørelser på død og liv om hvorvidt sykehuset skulle evakueres før et angrep fra regimet. Han forteller at viruset har ført til et nytt nivå av stress: «Denne gangen føler jeg at det er mye større enn oss».
 

Det syriske regimets respons på Covid–19

22. mars hadde fem av nabolandene rapportert om koronasmitte. Myndighetene i Damaskus insisterte fremdeles på at det ikke fantes tilfeller på syrisk land, til tross for en flyt på hundrevis av flypassasjerer i døgnet, blant annet fra Iran. I stedet ble det rapportert om en økning i dødsfall på grunn av lungebetennelse.
 
I skrivende stund er det rapportert om 47 tilfeller i Syria. Tre er rapportert døde, andre er friskmeldte, andre igjen er fremdeles i karantene. Omtrent hundre personer testes daglig, de fleste i Damaskus.
 
Mazen Gharibah, deltok også i panelet, fortalte at det syriske regimet behandler viruset som en sikkerhetstrussel. På oppdrag for Conflict Research Program, London, har han og Zaki Mehchy skrevet en rapport om Syrias respons på krisen, og kapasiteten i helsevesenet. «Vi beskrev involvering fra den syriske etterretningstjenesten, som også har økt den siste uken. Etterretningstjenesten er påvirker helsepolitikken, og er også fysisk til stede ved de offentlige sykehusene for å overvåke situasjonen. Zabadanisykehuset, ansvarlig for å håndtere epidemien i områdene rundt Damaskus, har vakter til stede. Forleden publiserte SANA (statskanalen) en informasjonsgrafikk med oppfordring til folk om å melde fra til myndighetene hvis de kjente til noen mistenkte tilfeller av COVID-19. For meg fremsto oppfordringen som truende. Alle syrere vet hva det faktisk vil si å melde fra om noe til myndighetene».
 

Amnesty rapport

4. mai publiserte Amnesty den 40 sider lange rapporten «Nowhere is safe for us», om situasjonen i Idlib. Rapporten er basert på intervjuer, satelittbilder, flylogger og avlytting av radiokommunikasjon. Amnesty har dokumentert ulovlige angrep på skoler og sykehus i Idlib og det vestlige Aleppo, og den påfølgende humanitære krisen. Det vises også til at Hay’at Tahrir al-Sham, den største koalisjonen av væpnede styrker i nord-vest, har hindret arbeidet til de humanitære organisasjonene.
 
FN må arbeide i tråd med sitt mandat, og utøve press for at livsviktig utstyr og personell får krysse grensen fra Tyrkia. Gir de opp, vil siviles liv settes i enda større fare. Sikkerhetsrådet bør dermed jobbe for at presset opprettholdes.
 
Amnesty henvender seg i rapporten til det syriske regimet, de tyrkiske og russiske styresmaktene og opposisjonsgrupper, og ber om at de retter seg etter internasjonale menneskerettighetslover. De ber også donorstater, inkludert USA, England og flere EU-land om å øke sin støtte til hjelpeprogrammer i nordvestlige Syria. Antallet fordrevne mennesker øker, og det samme gjør de humanitære behovene etter hvert som både konflikter og pandemien eskalerer.